Historien
Med en historie knyttet til både danskekongens riksforvaltning og eksporteventyret på Sunnmøre, fremstår Klokkehaug og Berlihuset i dag som levende vitnesbyrd om skiftende tider – og som et unikt eksempel på vern av både bygninger og kulturarv.
Eiendommen
Klokkehaug har vært en attraktiv eiendom til alle tider, der den ligger vakkert til nær fjorden. Den har flott utsikt innover mot fjellene og utover til øyene, og har tilhørende jordegods. Eiendommen ligger også sentralt i forhold til bebyggelsen rundt Aureosen.
Historiske kilder bekrefter dette. Ifølge lokalhistoriker Fredrik Drabløs ble Klokkehaug første gang nevnt i historiske kilder i 1536. Da lå Norge under den danske kong Christian III, som kuttet båndene til den katolske kirken og reformerte den norske kirken. Samtidig la han den norske kirken under seg, sammen med Klokkehaugen og annet jordegods som hadde tilhørt den katolske kirken i det såkalte «Søkelven». Hvor lenge den katolske kirken hadde eid dette, vet vi ikke. Navnet Klokkehaug kommer av at kirkeklokkene var plassert her, slik at de kunne høres vidt omkring.
Ca. 130 år etter var det kong Christian Kvart som hersket over Norge. Han kom etter hvert i pengeknipe, og i 1660 pantsatte han både kirken, jordegods og Klokkehaug til noen velstående bergensere. Slik kom eiendommen igjen på norske hender.
Så vet vi at Klokkehaug ble solgt 20 år senere, til borgundpresten C. P. Hiermann. Og ca. 40 år etter dette, i 1721, ble den kjøpt av en tysker. Det er en litt pussig historie som kan nevnes her. Major Carl Friedrich Röhmer hadde tilhørt den danske hæren, men da regimentet hans var i keiserlig tjeneste for Ungarn, altså utleid, skal han ha gjort en svært tapper innsats. Dette må ha blitt forkynt for danskekongen, kanskje med god betaling også fra den ungarske keiseren, siden major Röhmer, som takk fra danskekongen, ble utnevnt til sjef for det Nordre Søndmørske Kompagni.
Röhmer flyttet til Sunnmøre og valgte å slå seg ned her på Klokkehaug. Først på bygslet jord, som han siden kjøpte. Han giftet seg også med en norsk kvinne.
Röhmer skal ha bygd et stort hus med loft og ark, med fire stuer på rad og med jernkakkelovn i hver stue! – et staselig hus for en høy offiser. Dette i tillegg til driftsbygninger. Og fra denne karen fikk sykkylvingene tilført virkelig verdifull kunnskap – ikke om krigføring, men om landbruk!
I ca. 1780 skrev historikeren Hans Strøm om Klokkehauggarden: «Paa denne gaard ser man ellers de udugeligeste myre forvandlede til den skjønneste eng, og mangfoldige veiter andlagde ei alene til at bortlede det kolde vand, men og til at modtage fiskesloe (det er hoveder og indvolde af torsk og andre fiskearter) hvis fedme siden ved hjelp af vandet føres og ledes fra et sted til et andet, altsammen ved herr oberstløytnantens flid, som for et snes år siden boede her og satte gaarden med stor bekostning i den ypperste stand.»
Röhmer og en stesønn eide Klokkehaug fram til 1757. Kanskje som takk for innføringen i moderne jordbruk, ble en fjelltopp oppkalt etter ham – Rømerhornet som vi kan se fra sentrum.
Omkring 1880 ble gården delt i tre, og det vi nå kaller Klokkehaug ble kjøpt av Børre Berli gjennom hans giftemål med Elen Andrine Gurine, født Woldsdal, fra Ålesund. Børre Berli kom fra Valldal og drev først kolonialhandel i Ålesund, men gikk siden over til fiskeeksport. Han blir regnet som en pioner i eksporten av iset sild til England, klippfisk til Spania, og kveite og hyse til både Tyskland og England.
Berlihuset
Børre Berli lot bygge den treetasjers patrisiervillaen, inspirert av italiensk renessansestil, som nå står på eiendommen. Huset kalles fremdeles Berlihuset, og det har vært et særsyn i bygda fra det sto ferdig i 1896 og til nå.
Fylkesantikvar Jens Peter Ringstad skrev i 1996 blant annet dette om bygget: «Berlihuset representerer ein tradisjon med lystgardar for velståande byborgarar, truleg eitt av få døme på slike anlegg her på Sunnmøre. Rundt dei større byane, med eit større «patriarcat», hadde ein fleire døme på slike lystgardar med full gardsdrift. Villaen på Klokkehaugen er eit særs godt døme på den rike panelarkitekturen frå andre halvdel av 1800-talet. Vi kjenner ikkje arkitekten, men har fleire døme på denne sveitsarstilen både i meir monumentale hotellbygg frå same perioden og frå meir beskjedne bustadhus på Vestlandet. Berlihuset er særprega gjennom si representative fasadeløysing med loggia som flankerer eit høgt og sentralt frambygg. Loggiaen er framheva med bogeslag, søyler og ein rik snikkarornamentikk.»
Takene i første og andre etasje er dekorerte med gipsroser og vakre malerier i nyrenessanse. Takmaleriene skal være utført av Johan Fredrik Berg fra Ålesund (1856–1913), som etter kunstutdanning i Oslo, malte noen år under den anerkjente kunstmaler Wilhelm Krogh i Oslo. Deretter bodde og praktiserte han et år i København før han flyttet tilbake til Ålesund, hvor han utførte landskapsmalerier, fanedekorasjoner og vegg- og takmalerier i de herskapelige hjemmene til den øvre sosiale klasse – herav også den nye «klippfiskadelen» som Børre Berli tilhørte. Berg har også malt takmaleriene i «gullgraver-villaen» på Stranda, ifølge Per Arne Grebstad (Sunnmørsposten, 21.10.2017).
Når familien Berli oppholdt seg i «luksusgarden», ble de oppvartet av tre stuepiker, kledd i sorte kjoler med hvite forklær og rysjekappe på hodet. I tillegg hadde de egen kokke og dreng som bodde i underetasjen.
Bøker, tidsskrifter og pianonoter med blant annet operettemusikk og andre populære melodier fra tidlig 1900-tall, som lå igjen da sapDesign overtok eiendommen, forteller om en livsstil som var ganske fremmed og imponerende for folk flest i Sykkylven på den tiden.
Da vi først besøkte huset i 1979, sto sengene oppredde i soverommene. På nattbordene sto lys i stakene og gamle fyrstikkesker lå ved siden av. Kjøkkenet var fullt utstyrt med alt som trengtes for stor selskapelighet. Den gamle jernkomfyren flyttet vi ned i 1.etasje, hvor den fortsatt står. I de tre stuene sto plysjmøbler, piano og det var høye krystallspeil mellom vinduene. På gesimsen i spisestuen sto en rekke hollandske ølkrus med tinnlokk. I takene hang vakre lysekroner med håndblåste lyspærer. Men dessverre, etter et uoppklart hærverk i 1986 var alt av speil, servise, lyspærer og ølkrus brutalt knust.
SapDesign startet forhandlinger med Berlifamilien om kjøp i 1979 og fikk endelig tilslag i 1986. Vi startet et omfattende restaureringsarbeid i samarbeid med fylkeskonservator og Riksantikvar. Og i 1996 tilrådde den nasjonale juryen for Godt-Vern-prisen enstemmig at styret i Fortidsminneforeningas avd. Sunnmøre, skulle gi en pris til Svein Asbjørnsen for «framifrå godt vern og vedlikehald av Berlihuset på Klokkehaug i Sykkylven» – noe styret for foreninga gjorde «med glede» den 8. mars 1996. Se plakett på husets sydside.
Da restaureringen var ferdig i 1995, flyttet Norsk Møbelfaglig Senter inn som leietakere frem til 1999. De arrangerte flere utstillinger og seminarer som ble godt besøkt av møbelbransjen. Deretter flyttet sapDesign selv inn i Berlihuset, med god plass til kontorer, utstillinger og møter med forretningskontakter fra inn- og utland. Fra 2008 til 2010 ble også en populær Marimekko-butikk drevet i første etasje.
I 2014 flyttet sapDesign og leide huset ut til Berlihuset Mat og Vin ved Siv Berit Rogne, som skapte et marked for selskaper, møtevirksomhet, kunstutstillinger og konserter i det verneverdige, vakre huset. I 2019 overtok Raus, og førte virksomheten videre. De gamle stuene er blitt attraktive for folk i Sykkylven. De gir en god atmosfære både til selskapelighet, mindre konserter, utstillinger og møtevirksomhet av ulik art.
Motiv fra spisestuen tatt før renoveringen av huset startet i 1986. Både brystningspanelet, støpejernsovnen og den gamle komfyren finnes i huset i dag.
Foto: Ingjerd Asbjørnsen
«Villaen på Klokkehaugen er eit særs godt døme på den rike panel-arkitekturen frå andre halvdel av 1800-talet»